Matenergiproduksjonen i våre havområder

Menneskets grunnlegende og viktigste energibehov er mat. Ifølge FN må verdens matproduksjon øke med 70 % i løpet av de kommende 35 år. Det foregår allerede en omfattende energiproduksjon i form at mat i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja som er av stor nasjonal og global betydning. Disse havområdene er et av de rikeste fiske-, gyte- og oppvekstområdene for de siste, store og selvfornyende matressursene verden har tilgang til. En potensiell evigvarende matenergiproduksjon. Det er denne energiproduksjonen vi risikerer å redusere eller tape dersom vi tillater petroleumsvirksomhet i akkurat disse havområdene.

Den betydningen havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja har for verdens matenergiproduksjon må gå foran betydningen av eventuelle olje- og gassfunn i samme område. Vi står overfor et valg mellom evigvarende matenergi og tidsbegrenset fossil energi. Vårt bidrag til å opprettholde verdens matproduksjon ligger i å forvalte fiskeressursene på en god og forsvarlig måte. Da kan vi ikke tillate petroleumsvirksomhet i de havområdene der naturen selv produserer denne livsviktige matenergien.

Det blir hevdet at et oljeutslipp i verste fall kan ødelegge deler av, eller en hel årsklasse skrei. Dersom det igangsettes petroleumsvirksomhet i disse havområdene, vil kontinuerlig seismikkskyting og utslipp av kjemikalier, miljøgifter, borekaks osv, være en ”normal” negativ effekt av virksomheten. Da kan selv et lite oljeutslipp gi langvarige skader, og en ukontrollert utblåsning føre til kollaps i havets økosystem. Vi må heller ikke glemme de ekstreme værforholdene det skal opereres under, som er på yttergrensen av det som er menneskelig mulig og teknisk gjennomførbart.

Det fokuseres på risikoen for såkalte ukontrollerte hendelser, oljeutslipp, ved petroleumsvirksomhet i havområdene våre. Det snakkes lite om hvordan de negative virkningene ved ”normal” petroleumsvirksomhet, slik den har vært drevet i Nordsjøen, vil slå ut i de arktiske havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Når det snakkes om å flytte petroleumsvirksomheten på norsk sokkel nordover, flyttes den til områder som er langt mer sårbare for miljøpåvirkninger enn i Nordsjøen. Summen av selv små negative miljøpåvirkninger kan få både større og annerledes konsekvenser i arktiske områder, der naturen bruker lengre tid på å reparere seg selv.

I tillegg har vi det generelle problemet med forsuring. Omtrent en tredjedel av all CO2 som vi har tilført atmosfæren de siste 200 år, er absorbert av havet. Fordi CO2 er en syre når den løses i vann, er de øverste vannlag i alle verdens hav i ferd med å bli surere. Forbrenning av fossil energi som olje, utgjør en betydelig andel av disse CO2-utslippene. Forsuringen kan få store negative konsekvenser for havets økosystem og sentrale ledd i næringskjeden. Dette gjelder særlig i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, der enorme fiskebestander kan bli berørt – selv uten av oljevirksomhet igangsettes. Forsuring av havene viser at kampen for å bevare ressursene i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja også må sees i sammenheng med den omfattende kampen mot utslipp av klimagasser.

De politiske beslutningstakerne må forholde seg til verdens behov for matenergiproduksjon og sekundær energiproduksjon som petroleum. På den smale sokkelen i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er to energiformer og to energiprodusenter på kraftig kollisjonskurs. Sameksistens er umulig både i et arealmessig og miljømessig perspektiv. I disse havområdene kan vi ikke forsvare å si at vi vil ha begge deler. Havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er det området i verden der våre politikere og vi som nasjon og folk har valget mellom å gi verdens befolkning fossil energi i et tidsperspektiv på få dager, eller å gi verdens befolkning matenergi i et tilnærmet evighetsperspektiv.