Fisken - en evigvarende ressurs
Det tradisjonsrike Lofotfisket etter torsk er nå i full gang. Store mengder gytetorsk, også kalt skrei, har de siste månedene vandret fra Barentshavet og ned til havområdene rundt Lofoten. Fisken som evigvarende ressurs må ikke dankes ut til fordel for kortsiktig oljedollar, skriver Magnus Eilersen, styremedlem i Folkeaksjonen, i flere aviser. Les hele innlegget her.
Denne gytevandringen kan spores flere årtusen tilbake i tid, og representerer i så måte ett av Vår Herres store underverker: Torsken kommer som bestilt til Lofothavet når de klimatiske forholdene her er optimale for å produsere verdens beste tørrfisk!
Historisk sett har sesongfisket etter torsk på vinteren vært blant de aller viktigste næringsgrunnlagene i Lofoten. Fiskeriene utgjør fortsatt et vesentlig bærebjelke for bosetning i disse områdene. Øykommuner som Værøy og Røst ytterst i Lofoten, har en svært høy verdiskapning pr innbygger - takket være fisken fra havet. Fiskerinæringa skaper arbeid og inntekt til øyfolket, både på havet og på land - og gir samtidig store synergieffekter i lokalsamfunnene. Fisk er næringsrik og fantastisk god mat, som metter hundretusenvis av mennesker. Dersom fiskeressursene forvaltes klokt og bærekraftig, kan denne næringa bidra til å sikre inntekter, sysselsetting og arbeidsplasser lokalt og nasjonalt flere tusen år fram i tid.
Parallelt med Lofotfisket, pågår det en kontinuerlig debatt i Norge om oljenæringas framtid og forvaltningen av de norske oljepengene. Hvor raskt skal Norge utvinne sine olje- og gassressurser? Hvor mye oljepenger er det egentlig lurt å plassere i utlandet, som jo stadig rammes av økonomisk usikkerhet og kriser? Osv.
Det er et faktum at Norge er blant de landene i verden som raskest har tømt sine påviste oljereserver. Det har gitt staten forholdsvis store inntekter på kort tid. Men vi må ikke la oss blende for mye av de store summene. For oljeressursene vil ta slutt. Vi må også ha i bakhodet at naturen har brukt flere hundre millioner år på prosessen med å danne petroleum.
Med utgangspunkt i dette perspektivet, kan debatten om fornybare næringer kontra ikke-fornybare næringer i Norge løftes opp på et mer nyansert nivå. Dette er spesielt relevant i forbindelse med oljenæringas store iver for å få åpnet de mest sårbare havområdene på norsk sokkel - nemlig de viktige gyte- og fiskeriområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. For til tross for fjorårets store oljefunn i Nordsjøen og Barentshavet, presser norsk oljeindustri fortsatt på for å få åpnet Nordland VI, Nordland VII og Troms II. Både fiskeriorganisasjonene og statens egne miljøetater advarer i klartekst mot petroleumsvirksomhet på denne smale og fiskerike sokkelen.
Som nevnt skaper oljeutvinning relativt store verdier på kort sikt. Men dette perspektivet alene blir for snevert. Det dreier seg altså om ikke-fornybare ressurser, som nå tappes ut av sokkelen i et voldsomt tempo - sett i lys av det tidsrommet som naturen selv har brukt på å danne disse ressursene. Når oljealderen går mot hell, må Norge være forberedt på en omstilling som kan sikre en bærekraftig økonomi i framtiden. Oljefondet vil neppe vare evig.
I denne sammenheng vil fiskerinæringa spille en av nøkkelrollene. Fiskebestandene har i motsetning til petroleumsreservene en fornybar komponent, som gjør fiskerinæringa til ei suveren framtidsnæring. Nettopp derfor bør man ikke spille hasard med et av verdens viktigste matfat - ved å la oljeindustrien få slippe til utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Evigvarende naturressurser må ikke dankes ut til fordel for kortsiktig oljedollar!
Magnus Eilertsen, Styremedlem Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja