Klima for kystfiske

Alle snakker om klimaendringer, kystfiskerne er de som gjør noe med det.

Global oppvarming, menneskeskapte klimaendringer, klimagasser, issmelting og havstiging; Klimautfordringene blir av mange betraktet som teoretiske konstruksjoner som i alle fall ikke angår oss her på kysten. Om noen øynasjoner i Stillehavet forsvinner eller om isbjørner får færre isflak å boltre seg på angår oss lite. Symptomene er langt unna våre trygge, gode liv, og tidsperspektivene i den negative utviklingen er for lange å forholde seg til. At over 90 % av verdens klimaforskere sier at reduksjon i bruk av fossil energi er tvingende nødvendig for å redusere en galloperende temperaturstigning ser ikke ut til å bry mange.

Oljeindustrien argumenterer med at norsk olje og gass er redningen for  klima, verden og de fattige. Det gis full gass og stadig nye områder utenfor kysten vår åpnes for oljevirksomhet. Kjensgjerningen om at store deler av verdens kjente oljefunn må bli liggende om vi skal nå FNs klimamål vurderes ikke så lenge vi får påfyll på pensjonsfondet. Ja, verden trenger fortsatt olje og gass, men for å tåle energiforbruket som skal til for å løfte levestandarden i fattige områder nærmere det vi i dag regner som en selvfølge, er den industrialiserte verden nødt til å redusere sitt forbruk av fossile brennstoffer.  Lofoten, Vesterålen og Senja har en rolle i dette bildet.

Alle kjenner historien om skreiens gytevandring. Den oppsøker våre farvann fordi her sammenfaller mange gunstige faktorer, som temperatur, saltholdighet, rent vann og planktonoppblomstring. Dette gir næring til  torskelarvene. Forskerne er bekymret for at temperaturstigningen i havet vil påvirke flere av disse finstemte kvalitetene. Et varmere hav gir et surere hav, hvilket er negativt for planktonproduksjon og oppvekstvilkårene for larvene.

Iskanten i arktisk trekker som kjent stadig nordover, og arealet for den enorme biologiske produksjonen  i nordområdene reduseres. Mindre is om sommeren kan gjøre at økosystemet slik vi kjenner det i dag forstyrres, og at fiskeressursene finner nye vandringsmønstre lengre fra kysten – utilgjengelig for et energivennlig kystfiske.

Den eneste veien ut av den akselererende globale oppvarmingen er reduksjon i bruk av fossil energi. Den vestlige verden må finne transport- og driftsformer som bruker mindre olje.  Et av mange svar på  denne utfordringen er å gi kystfiske og tradisjonell produksjon fisken de beste rammevilkår. Det innebærer blant annet å følge rådene fra alle statlige forskningsmiljø som konkluderer med at de aktuelle områdene er svært sårbare og fraråder petroleumsaktivitet. Kystfiske er ekstremt energilønnsomt sammenlignet med havfiske. En stortråler bruker 75 % mer drivstoff pr tonn fisk enn et kystfartøy på 10-15 meter.

Det store paradokset er at oljeindustrien er en trussel mot kystfiskeriene i form av arealkonflikt og forurensningspotensial. Paradokset er formidabelt.  Oljeindustrien argumenterer på sviktende grunnlag om klimafordeler og arbeidsplasser samtidig som de presser på for å slippe til i de mest sårbare og produktive havområdene våre. Områder som det i et svært langt perspektiv kan høstes fra på en energiøkonomisk og bærekraftig måte.

Leve havet!

Odd-Arne Sandberg

Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja