Lofotskrei og olje hører ikke sammen

Oljevirksomhet i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja vil være politisk dårskap. Likevel er det oljekåte politikere som vil spille russisk rullett i skreiens fødestue. 

Grådigheten har tatt av for alvor. 

 

Grunnlaget for norsk oljepolitikk ble til for 40 år siden. Ut fra regjeringen Battelies  første oljemelding ble de såkalte 10 oljebud formulert.  Kursen ble satt : Sterk statlig styring av folkets nye eiendom . Norge ble til verdens rikeste land, mern det skal både politisk vett og ”rygg” til å bære slik bør.  

 

Det kan i dag være relevant å nevne to av  ”oljebudene” fra startfasen:

 ”At det nord for den 62. breddegrad velges et aktivitetsmønster  som tilfredsstiller de særlige samfunns-politiske forhold som knytter seg til landsdelen”  Et annet bud forutsetter   ”at utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet, natur- og miljøvern”-

 

Da jeg den gang førte  de såkalte ”10 oljebud” i pennen, var det en umulig tanke at 40 år seinere skulle 16 nordnorske ordførere dra til Oslo som lobbyister for oljeboring  midt i fødestua til Lofotskreien!

 

Regjeringen lot seg ikke overtale.  Det ble en velfortjent seier for SV; men ”Lofotkompromisset” vil først og fremst bli stående som ”statsministerens varemerke”. 

 

Vil dette ha varig verdi?

 

Høyre og Fremskrittspartiet vil ha oljeboring i Lofoten – uansett.

De står aleine om det.  Muligheten for en blå-blå flertallsregjering  etter 2013 synes å være  den eneste faren som kan true Lofoten-kompromisset av 2011.

 

 

La oss prøve noen muligheter – etter Stortingsvalget 2013.

 

Stoltenberg fortsetter som stats-minister for en rødgrønn regjering:

 

Stoltenberg kan  umulig oppheve et kompromiss som er hans eget verk. Statsministerens verk er også grense-linjen i Barentshavet mot Russland.  Ikke minst av utenrikspolitiske grunner er det viktig å få kartlagt  Barents - langt viktigere enn Lofoten.  

 

Arbeiderpartiet i opposisjon til en  mindretallsregjering  ledet av Erna Solberg:  

Det vil være utenkelig at opposisjons-leder  Jens Stoltenberg vil hjelpe Høyreregjeringen med å gravlegge Lofotenkompromisset som bærer Ap-statsministerens varemerke. 

 

Eventuelt lederskifte i  Arbeider-partiet:

Skulle nestleder Helga Pedersen  overta, ville hun være like forpliktet som Jens. Dessuten er Barentshavet nærmere Finnmark enn Lofoten.

 

Johas Gar Støre som Ap-leder?

Grenselinjen i Barentshavet  var også utenriksministerens verk og  Jonas brenner for nordmrådepolitikken og Barents.

 

Trond Giske,  Ap,s venstreside og på linje med miljøbevegelsen. Det vil være like utenkelig at han skulle si  JA til oljevirksomhet i torskens fødestue som å si  JA til EU.

 

”Alea jacta est ” sa Cæsar da han krysset Rubicon. 

Loddet var også kastet for Jens Stoltenberg, da han som statsminister  endelig valgte side 11. mars 2011. 

Det vil være ”bak mål”  dersom Jens  skulle slå retrett og falle rett i armene på Erna og Siv.

 

Sjefredaktør Arne Strand i Dagsavisen 

- og tidligere statssekretær til Gro Harlem Brundtland-regjeringen, skrev  etter  11.mars : ”oljekompromisset står så sterkt at det vil overleve både regjeringsskifte og skifte av AP-leder.”

 

Det er bare en blå-blå  ”tsunamik”  som etter Sortingsvalget 2013 kan skylle borerigger inn til Lofoten -. Sannsynligheten er lav, men konse-kvensen av en blå-blå monsterbølge vil være  uhyggelig stor. 

 

På initiativ fra Lofotrådet ble arbeidet med å nominere Lofoten-kommunene som verdensarv stilt i bero i 2009. Man ville avvente  den helhetlige forvalt-ningsplanen for Barentshavet –Lofoten. 

 

Det ferdigstilte søknadsdokumentet ligger fortsatt klart  i Direktoratet for naturfor-valtning.  –

Det vil være opp til Lofoten-kommunene  selv å gjenoppta saken.

Lofoten bør få status som  verdensarv.

 

Oljedirektoratet har anslått petroleums-reservene uten for Lfoten- Vesterålen og Senja.  I den pengetenkningen samfunnet er gjennomsyret av, vil en kunne si at  dette representerer total- verdien  som et  oljefritt Lofoten-Vesterålen -Senja går glipp av. 

 

Kunne det ikke  tenkes å opprette et Lo-Ve-Se- fond  hentet fra en smule av de formidable olje-inntektene fra resten av norsk  skkel; nettopp for å utvikle de natur-verdier et oljefritt Lofoten står for? 

 

På den andre side:  STATOIL brukte 12 milliarder kroner for å kjøpe  retten til oljesandutvinning i Canada. 

 

Både  fredsprisvinner og tidligere USA`s visepresident Al Gore og FN,s klimapanel advarer:

 ”Utvinning av tungolje fra tjæresand er en trussel mot menneskeheten”. 

  

Herhar det delprivatiserte STATOIL, men samtidig 67% stateide  selskap – rotet seg bort i ei gjørma av sand, slam, leire iblandet 10% asfaltliknende olje. 

 

Neppe av veldedighetsgrunner, men av en grådighet uten grenser?

Den samme grådighet som ligger til grunn for oljeselskapenes ønske å gå 

til angrep på torskens fødestue.

 

Et stort ansvar påhviler dagens politikere: 

Se verdien av å kunne levere havet og dets økosystemer intakt til neste generasjon. 

 

Dette er verdier som vanskelig kan regnes om i kroner – eller gis en markedsverdi  - før den dagen det skulle smake olje av Lofottorsken.

Da er det for seint.

 

Stortinget skal 15. juni  behandle St.meld.nr.- 10 om oppdatering av forvaltnings-planen for det marine miljø i Barentshavet og områdene utenfor Lofoten.

 

Meldingen gir ingen garanti mot at en storulykke – som den i Mexico-Golfen  -  men  påpeker at  en stor-ulykke også kan skje på norsk sokkel. 

 

Derfor:

Lofotkompromisset må bli det politiske grunnlaget som sikrer Lofoten for alltid.