Lo-Ve-Se som olje- og gassprovins – er det viktig for Norge? Debattmøte i Tromsø 23. mars 2011

Rolf Hellem åpnet sin innledning med å gratulere regjeringa med det nylig vedtatte oljekompromisset og gledet seg over at faren for Lofoten, Vesterålen og Senja var over for denne gang.

“Lofotskrei og olje hører ikke sammen”, sa han. Det vil være miljøvandalisme.  Han fastslo at fisket er bærebjelken i nord og siterte Petter Dass’ ord om at mister vi torsken, hva hadde vi da?

Ved neste århundreskifte, sa han, er  oljealderen kommet på avstand. De arbeidsplassene den gir, har begrenset levetid. Og det kommer aldri til å bli et nytt Stavanger i nord.

Med henvisning til det nylige regjeringsvedtaket uttalte han at kunnskapsinnhenting  i  juridisk forstand ikke er det samme som en konsekvensutredning Han spissformulerte at nå kan vi få mer kunnskap, uten at det får konsekvenser.

Faren er altså over, men hvor lenge?

Den nye oljeministeren, Ola Borten Moe, har spådd omkamp. Det får han sikkert rett i, trodde Hellem. Blått stortingsflertall ved neste valg tyder på det. SP vil kunne gå inn for oljevirksomhet i det omstridte området, hvis en konsekvensutredning går inn for det.

Men Hellem var ikke udelt pessimistisk. Oljekompromisset er et godt stykke politisk håndverk, påpekte han. Det har høstet tilfredshet på begge sider. Det bærer statsministerens politiske varemerke. Og det vil være prestisje knyttet til det.

Høyre  og Fremskrittspartiet vil ha oljeutvinning  uansett. Og hvis de får flertall i 2013 er svaret gitt. Dette så Hellem som den egentlige trusselen.

Så tok han opp ulykkesrisikoen. Han dro en parallell til ulykka i Mexicogulfen i 2010. Det er oljehistoriens hittil største utslipp til havs. Før det holdt Bravo-ulykka i Nordsjøen rekorden.

Hvis man hadde spurt driftsoperatørene dagen før disse ulykkene om de hadde vært mulige, ville svaret ha vært nei, hevdet han.  Likevel skjedde de. Og slike katastrofer kan fortsatt skje.

Lofoten er verdens rikeste oppvekstområde, sa han, det er best forvaltet og mest sårbart. Han minnet om at Norge skal være et foregangsland i helhetlig forvaltning av havområder og verdien av å levere havet og dets økosystemer videre til nye generasjoner. Den dagen det smaker olje av lofottorsken er det for sent.

Sannsynligheten for en ulykke er lav. Men miljøkonsekvensene vil være store. Sannsynligheten for en blå-blå regjering er også lav, men konsekvensene vil være store, påpekte han. Lofotenkompromisset må bli det politiske grunnlaget som sikrer Lofoten for alltid, avsluttet han med.

Johan Petter Barlindhaug tok i sitt innlegg for seg Norges rolle som energinasjon i et europeisk perspektiv. Han mente at gass var viktigere enn olje i denne sammenhengen, og at bortfall av norsk gass til EU ville øke tyske CO2-utslipp med 50%, ifølge EU selv. I dette bildet er bare Lofoten, Vesterålen og Senja aktuell på kort sikt (ca. 5 år) for å opprettholde forsyninga til Europa. De mest interessant områdene er sørvest for Røst og Troms II. Lofoten er minst interessant, hevdet han.

Delelinjeavtalen med Russland vil være en drivkraft for utbygging i Barentshavet. Men avtalen betinger samtidig driftsundersøkelse på begge sider av grensa. Han påpekte at Norge har et forsprang i offshoreteknologi og –erfaring i forhold til Russland. Og  Russland har ennå store gassreserver på fastlandet og er derfor ikke nødvendigvis interessert i en snarlig utbygging i Barentshavet. Hvis Russland satser på å bygge ei gassrørledning østfra over land til Europa, kan det gjøre norske ressurser irrelevante. Barlindhaug mente derfor at ei rørledning  fra sør vil være best for Norge. Lofoten vil i så fall være første stopp på denne “motorveien”. Risikoen er stor for at dette legges dødt hvis russerne bygger ut østover. LoVeSe kobles sterkt til dette prosjektet. For at det i det hele tatt skal lønne seg, må Lofoten være et stoppested på denne veien. Denne løsningen er ifølge Barlindhaug nødvendig for å opprettholde Norge som gasseksportør. De norske gassanleggene er avhengige av råstofftilgang for å holdes i hevd. Hvis de må stoppe, kan de ikke uten videre settes i gang igjen.

Barlindhaugs resonnement var at av solidaritet med Tyskland og EU, og med tanke på skatteinntekter av gassen, burde vi bygge ut ressursene i nord. Dette er et annet valg enn det Hellem står for, påpekte han.

Det  kom en del reaksjoner fra salen på Barlindhaugs fremstilling, bl.a. ble det reist spørsmål om EU hadde bedt Norge om å skaffe dem gass, ellers ville “Ivan” gjøre det. Det ble også henvist til at en enormt stor del av totaløkonomien i Norge går til denne næringa. Dermed blir det lite til overs til investeringer i alternativ energi og andre, framtidsretta næringer.

Barlindhaug innrømmet at fiskeindustrien og tradisjonelle næringer ville bli den store skadelidende parten i Nord-Norge. Han presiserte at han ikke var blant dem som så for seg mange arbeidsplasser i nord som følge av petroleumsvirksomheten. Kysten vil bli taperen, sa han. Derfor må kysten kreve inntekter for å satse på infrastruktur, slik at kyst-Norge kan kompensere for bortfall av andre, gamle næringer, som fiskeri.  Han mente at kysten har to år på seg til å forhandle fram løsninger som gjør at vi får tilført verdier til Nord-Norge.

Klimaperspektivet ble også kommentert fra salen. Det ble sagt at om vi produserer den petroleumen som hittil er oppdaget i verden , vil vi overskride FNs klimamål om ikke å øke temperaturen med mer enn 2 grader.

Barlindhaug hevdet at norsk gass ville hjelpe EU til å nå sine klimamål. Slokker vi lysene nå, har vi ikke ressurser til å investere i alternativ og fornybar energi, sa han.

Rolf Hellem fikk spørsmål om sitt syn på norsk oljepolitikk i dag. Han sa at han var uenig i delprivatiseringa av Statoil, og han likte heller ikke at de betalte millioner av kroner under bordet for å få en kontrakt. Da har det gått for langt, mente han.

Han mente også at vi måtte begynne å tenke på avslutninga av oljealderen nå, og at vi må ha en grundig debatt om dette.

Fra salen ble det også uttalt at olja også er et verdifullt råstoff, ikke bare energi. Derfor burde vi stoppe utvinninga nå og spare på resten. Å brenne den opp er misbruk av en viktig ressurs, og dette er et etisk problem.

Som avslutning fastslo Barlindhaug at han ikke er enig med dem som sier at vi skal gå i gang med utvinning for enhver pris. Han gjentok at det er kysten som betaler prisen for den. Men gass er det sentrale, hevdet han. Anleggene må “tikke og gå” for å holdes i hevd.

Rolf Hellem sa at alle er opptatt av en kontrollert nedbygging av petroleumsnæringa. Men hvordan?

En så rik nasjon må gjøre alt for å redde Lofoten, slo han fast. Vi skal overlevere havet til neste generasjon. Er vi villige til det? Hvordan kan vi komme forbi Lofoten uten å gjøre inngrep der?

Han satte sin lit til regjeringsvedtaket.  Det ligger politisk prestisje her, gjentok han. Det må bli iallfall være ett område der det ikke skal smake olje av fisken, avsluttet han.