Kunnskapstørst eller oljetørst?
Frank Bensvik og Magnus Eilertsen fra Værøy Fiskarlag skriver i dette leserinnlegget at oljetilhengere som ønsker en konsekvensutredning ikke er på jakt etter mer kunnskap, men ønsker å få åpnet Lofoten, Vesterålen og Senja for oljevirksomhet.
Tilhengerne av oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen roper høylytt etter enda mer kunnskap. De påstår hardnakket at det å si nei til en konsekvensutredning etter petroleumsloven er det samme som å si nei til mer kunnskap.
Men forunderlig nok vil de ikke at «kunnskapen» de etterspør skal innhentes gjennom det videre arbeidet med Forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten.
Hvorfor ønsker de ikke det?
Årsaken er såre enkel. En konsekvensutredning etter petroleumsloven § 3–1 er en prosedyre som er lovpålagt å gjennomføre før nye havområder formelt kan åpnes for leteboring.
Formålet med hele prosessen er nemlig åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser for petroleumsvirksomhet.
Oljetilhengerne forsøker å insinuere at motstanderne av denne formelle åpningsprosedyren fastsatt i petroleumsloven, ikke ønsker en slik utredning fordi de er redde for at den vil «vise at det er forsvarlig med oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen».
Men selv om en slik utredning skulle konkludere med åpning, er det synonymt med at oljevirksomhet i dette havområdet er forsvarlig?
I den sammenheng kan vi nevne at Nordland VI utenfor Røst ble konsekvensutredet i henhold til petroleumsloven allerede i 1993–94.
Denne utredningen ga grønt lys for åpning og leteboring i området. Deler av Nordland VI utenfor Røst ble formelt åpnet i 1996, men i 2001 ble imidlertid området stengt igjen, av daværende statsminister Jens Stoltenberg – rett og slett fordi det ikke var forsvarlig å gå i gang med oljevirksomhet her.
Det trengtes utvilsomt et forbedret styringsverktøy, i og med at konsekvensutredningen etter petroleumsloven anbefalte åpning i ett av de viktigste og mest sårbare gyte- og fiskeriområdene på norsk sokkel.
Så kom Forvaltningsplanen for havområdene, som et nytt og kraftig forbedret styringsverktøy, som blant annet skulle ivareta hensynet til fisk og økosystemets tålegrenser i mye større grad.
Værøy Fiskarlag sier på ingen måte nei til videre kunnskapsinnsamling innenfor rammene av Forvaltningsplanen, men vi sier nei til en konsekvensutredning etter petroleumsloven, fordi tilsvarende utredning fra 90-tallet anbefalte åpning av ytterst viktige fiskeriområder ved Røst.
Vi er overbevist om at en ny konsekvensutredning kommer til å anbefale det samme, fordi det politiske og industrielle presset på Lofoten og Vesterålen er mye sterkere i dag enn det var på 90-tallet.
I tillegg skriker petroleumsrelatert leverandørindustri i sør etter nye oppdrag, og dette er forhold som ifølge petroleumsloven vektlegges sterkt ved konsekvensutredninger:
«Hensynet til industri og arbeidsplasser vil være relevant ved en konsekvensutredning, uansett om bedriftene ligger i Sør-Norge og det området som skal åpnes ligger i nord.»
Hvis det virkelig er mer fakta oljetilhengerne etterlyser, hvorfor er de da så imot at den videre kunnskapsinnhentingen og de ulike utredningene skal skje innenfor rammene av det videre forvaltningsplanarbeidet?
Faktisk er kunnskapsbasen i Forvaltningsplanen Barentshavet-Lofoten mye mer omfattende enn konsekvensutredningen som åpnet for leteboring utenfor Røst på 90-tallet.
Hvorfor mener oljeinteressene det er så viktig å få igangsatt en åpningsprosedyre for leteboring i nye havområder – når den offisielle begrunnelsen deres er at de egentlig ønsker mer kunnskap, samtidig som de avviser at en konsekvensutredning etter petroleumslovens § 3–1 er en betydelig del av en åpningsprosess for oljevirksomhet?
Ropet etter mer kunnskap er i realiteten intet annet enn et rop etter åpning – raskest mulig.
Frank Bensvik, leder
Magnus Eilertsen, sekretær
Værøy Fiskarlag