Is i magen og fesk på bankan

For tiden bombarderes vi med «informasjon» om ei oljeglatt framtid der vi alle skal oversvømmes av en oljerikdom så gigantisk at den ikke kan røres.

Det ene funnet i våre nordområder synes å være større enn det neste, vi fortelles om ei framtid så fantastisk at den synes ufattelig, og det tegnes et bilde av en uendelig framtidig rikdom,- bare oljenæringa får det som den vil. Spede argumenter som viser til miljøbelastning, seismikkskyting, langsiktige skader på arv og miljø i havet og fare for utblåsninger avfeies av oljenæringa og latterliggjøres av dens klakører.

Befolkningen i Nordområdene forespeiles et «Fata Morgana» og loves ilandføring, lokale ringvirkninger og masse arbeidsplasser nær sagt overalt, og liketil fiskernes «egen» avis, FiskeribladetFiskaren, som eies av Dagens Næringsliv, står fram på lederplass og maner til «sameksistens» og vil ha «dialog» med fiskerne slik at ranet kan gjennomføres som «omforent avtale». Attpåtil framstilles det som om «nye arbeidsplasser» kommer i tillegg til de allerede eksisterende i fiskerinæringa,- ikke i stedet for, noe som vil være langt mer sannsynlig.

For hva er det egentlig som foregår i havet langs vår smale sokkel her nord? Hva er det som gjør akkurat dette området så spesielt at de virkelige ekspertene, de som har sitt arbeid her, totalt avviser sameksistens? Er skepsisen og motstanden mot seismikkskyting, oljeboring og leting tradisjonell frykt for forandring, eller kan det være at det er andre grunner til at motstanden er så bastant? Det kan være nyttig å foreta en aldri så liten oppsummering:

Den Norsk-Arktiske torskebestanden, (torsken i Barentshavet), som vandrer mellom gyteområder på norskekysten fra Møre i sør til Russegrensa, og har størstedelen av sitt oppvekstområde som ungfisk i Barentshavet, er en av verdens siste store fiskebestander. Den er høyt skattet som matfisk både i Europa, Sør-Amerika og i Mellom-Amerika, i tillegg til store deler av Afrika.

Den Atlanto-Skandiske sildebestanden,(norsk vårgytende sild), som også er svært stor, har likeså sine gyteområder like langt mot sør på norskekysten, og er helt avhengig av gode oppvekstområder i Norskehavet og Barentshavet for å klare å nyttiggjøre seg den primærproduksjonen som foregår i sjøen. Når lyset kommer tilbake og produksjonen av planteplankton kommer i gang, blir dette planktonet mat for arter av raudåte og andre krepsdyr, som igjen spises av lodde og sild, som så går videre i systemet og blir både næring for andre arter i sjøen, og oss mennesker.

Det samme gjelder for sei-bestanden og hysebestanden, og også bestanden av blåkveite, vanlig kveite, uer, brosme og lange har tilhold her. Faktisk er det slik at hele 4 % av hele verdens matfat av fisk hentes herfra, og her skal det så bores etter olje, skytes seismikk og slippes ut miljøskadelig produksjonsvann, til fortrengsel for en enorm matproduksjon? Hvem kan ta ansvaret for dette?

Nylig ble det framlagt en melding om forlik mellom oljeselskapet BP, ansvarlig for ulykken med plattformen «Deepwater Horison» i Mexicogolfen, og en rekke private aktører i området, bestående av alt fra fiskere, sjømatprodusenter og turistoperatører og bedrifter som fikk sitt næringsgrunnlag ødelagt av utblåsningen. Rapporten fra marinbiologer som har undersøkt forholdene i området er skremmende lesning, og bør leses på fastende mage. Forliket innebærer enighet om utbetaling av enorme beløp i erstatning for dem som fremmet kravet, og da er ikke krav fra det offentlige USA tatt med. Det er lite som tyder på at USA som nasjon er interessert i å dekke denne regningen på vegne av BP.

Fredag den 13. april var representanter fra forsikringsselskapet Lloyds i England på en svipptur til Norge. På pressekonferansen som ble avholdt, advarte Lloyds sterkt mot oljeboring i Arktis, og uttalte at det ville være økonomisk hasard å starte oljeutvinning i Arktis, med uante konsekvenser.

Selskapet kunne ikke tenke seg å forsikre noen slik aktivitet, og uttalte også at det var lite trolig at andre aktører i bransjen vurderte situasjonen annerledes.

Med en befolkning i verden som blir stadig større, og der klodens matressurser er begrensete, må det være særdeles betenkelig å satse store økonomiske ressurser på å prøve å forlenge oljeeventyret noen få år. Dersom olje finnes, vil så allikevel vår økonomi ikke tåle at det brukes mer oljepenger enn i dag, og «investeringer» foretatt i det store utland synes å være en særdeles stor risikosport.

Miljømessig vil vi dessuten gjøre verden en stor bjørnetjeneste, ettersom vår klode aldeles ikke tåler for-bruk i dagens størrelsesorden, og i mindre og mindre grad kan restituere seg. Havmiljøet forsures av Co2-utslipp, produksjonen av levende organismer i havet går ned, og vi er inne i en svært negativ spiral.

Vårt bidrag kan heller være å videreutvikle vårt miljøvennlige kystfiske basert på bærekraftig høsting av ressurser som selv sørger for transporten inn til kysten, der vi har en unik og spesialisert teknologi for å fangste denne ressursen på en skånsom og miljøvennlig måte, med minimal bruk av fossile ressurser. De mange små fiskerisamfunn er lokalisert på kysten nært der fisken fanges, der har vi en infrastruktur som er egnet for slik foredling, og vi kan produsere enorme mengder av mat til verden med utrolig lite bruk av energi.

Så derfor; skru ned forventningene om et Oljebonanza i nord, ta «tenkepause» og kom tilbake med tanker om ei bærekraftig utvikling basert på marine ressurser i et rent hav. Det kan gi trygghet for ungdom til å satse på ei framtid i nord, med massevis av muligheter til produksjon av mat for en stadig større befolkning i verden. Snu på flisa og innse at det er mer fornuft i å legge til rette for satsing på en fornybar ressurs, enn å bruke sparekapital av ymse slag til å satse på noe vi ikke kan gjøre oss langvarig nytte av.

Johan K. Nordlund
Styremedlem i Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten Vesterålen og Senja