Fisk eller olje?

Skreifiske utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er godt i gang. I dette leserinnlegget skriver Sissel Baraa at vi må velge mellom fornybare matressurser og olje.

Årets skreifiske er godt i gang utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det meldes om store, til og med eventyrlige fangster. Også sildefisket har vært godt i disse områdene på nyåret. Samtidig opplyses det i Fiskeribladet Fiskaren at 2.965.000 tonn fisk til en verdi av 15,3 milliarder kroner ble omsatt gjennom norske fiskesalgslag i 2010. Aldri før har det vært landet fangster med større verdi eller volum i Norge.

I disse dager er det stor aktivitet både på hav og land i disse områdene. Aktivitet som har økonomisk betydning både for den enkelte utøver, lokalt næringsliv og skatteinngang til kommune, fylke og stat. Men først og fremst er det snakk om mat av fantastisk kvalitet. Mat for oss som bor her og resten av verden. En matressurs vi kan høste av i et evighetsperspektiv hvis vi forvalter den riktig og godt. Og dersom kystflåten bringer fisken på land, skjer det med laveste drivstoff-forbruk og CO2-utslipp pr. kg fisk. 

Norge er kåret til verdens beste på fiskeriforvaltning, og norske fiskerier og fiskeriforvaltning har gjort en solid jobb for å sikre fiskebestandene. Ifølge Havforskningsinstituttet er de fiskeressursene vi høster av i god forfatning, noe som er det viktigste grunnlaget for verdiskaping, sysselsetting og bosetting i Lofoten, Vesterålen og Senja. Både Norges og andre lands fiskerinæringer er avhengig av at disse gyte-og oppvekstområdene er i god forfatning.

Det er med dette bakteppet vi må vurdere oljeindustriens krav om å etablere sin virksomhet på den smale sokkelen utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det hevdes at risikoen for ulykker og negative konsekvenser er små her. Men liten risiko betyr ikke null risiko. Ulykker skjer og kan få dramatiske konsekvenser på den smaleste delen av norsk kontinentalsokkel, der tettheten av yngel, larver og mikroorganismer er sterkt konsentrert.

Anslagene for petroleumsressursene i området tilsvarer mindre enn ett års nåværende produksjon på norsk sokkel og ca 10 dagers forbruk på verdensbasis. De tilsvarer videre bare omkring fem års eksportverdi for ei samla norsk fiskerinæring.

Havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja reproduserer de siste, store, selvfornyende matressursene vi har igjen i verden. Som rik oljenasjon har vi råd til å ta et spesielt ansvar for å beskytte disse sårbare områdene mot belastningene ved oljevirksomhet.  Det må være vårt bidrag til framtida.

Sissel Baraa
Landsstyremedlem
Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja