OLJEN - et nordnorsk eventyr?

Vi fikk også høre om erfaringer med  oljeindustriens forsøk på å holde kritiske media på avstand, og om pressens ofte manglende evne og vilje til å avdekke kritiske forhold.  Det påfallende fraværet av så godt som alle media på seminaret var kanskje en bekreftelse på det siste.

Historien

Den første av fredagens foredragsholdere var historikeren Helge Ryggvik, som ga en fortettet gjennomgang av norsk oljehistorie, med særlig vekt på Statoils rolle. Han trakk en linje tilbake til 1974 og stortingsmelding nr. 25, som staket ut linjene for det som skulle være norsk oljepolitikk. Ifølge Ryggvik var meldingen gjennomsyret av protestantisk arbeidsetikk. Grunntanken var at utvinningstempoet skulle være moderat, ressursene skulle vare lenge, og oljeoverskuddet, grunnrenta, skulle komme hele folket til gode. Oljepengene måtte heller ikke få utkonkurrere andre næringer.

Norge kunne ikke ha funnet olje på et heldigere tidspunkt. 1974 var året vi fikk de bilfrie søndager, som resultat av at oljeprodusentene stengte tilførselen for å få opp prisen, det vil si oppnå en større andel av verdien av egne naturressurser.   Dette innledet en periode med nedskjæringer av offentlige utgifter, deriblant velferdsordninger, i de fleste land. Men ikke i Norge. Vi tjente på dette, og kunne utvikle velferdsstaten videre.

Siden har Norge i realiteten kunnet bevilge seg ut av kriser ved hjelp av oljepenger. Krisen på 1980-tallet var, ifølge Ryggvik, et tegn på “hollandsk syke”. Begrepet skriver seg fra avisen The Economists analyse beskrivelse av det som skjedde i Nederland. Landet  fikk på 1960-tallet store gassinntekter, som etter hvert undergravde økonomien fordi annet næringsliv ble utkonkurrert. Norge reagerte på krisen ved å øke investeringene i oljesektoren. Siden har oljeinvesteringene økt kraftig, og dette har i sin tur ført til at utvinningstempoet har økt til et nivå som markerer et kraftig brudd med de opprinnelige forutsetningene.

I 2001 inntraff “peak oil” i Norge. Siden har oljeproduksjonen falt med nesten 40 %. Gassproduksjonen har økt, men det er lite reserver igjen. Ryggvik påpekte at vi har 19 % igjen av de påviste samlede ressursene. Norge har pumpet opp ressursene i rekordtempo.

Hvor mye av dette er det vi finner utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja? Ganske lite, viser det seg. Det er under to prosent av det som er produsert og påvist. Med andre ord er det, ifølge Ryggvik, mindre enn det som produseres på norsk sokkel i løpet av ett år. Med andre ord kan man si at ressursene i dette havområdet vil forlenge oljealderen med ett år, målt etter dagens produksjon. Presset mot Lofoten kan derfor bare karakteriseres med ett ord: Desperasjon, sa Ryggvik.

Dermed er vi kommet til et stadium som fremsynte politikere prøvde å beskytte oss mot i 1974. Statoil, som altså ble delvis privatisert i 2001, er så stor som de åtte neste selskapene til sammen. Og mange av disse er i tillegg avhengige av kontrakter med Statoil. Det investeres voldsomt mye mer i petroleumssektoren enn i andre, framtidsrettede, næringer. Det betyr at det blir mye mindre til f. eks. jernbane, utdanning  o.l., som oljenæringen ikke er interessert i. Helge Ryggviks konklusjon var at Statoil ikke er opptatt av sitt samfunnsansvar, men av å overleve som selskap. Og kampen om de siste dråpene er intens.

Reiselivet

 Jan Rune Vikan, daglig leder i Destination Lofoten, ga oss en innføring i hvordan reiselivet så på en mulig oljeutvinning  i Lofoten. Han slo fast at merkevaren Lofoten har en enestående posisjon i norsk reiseliv. Det som gjør området unikt er blandingen av natur, historie og kultur. Vikan påviste at reiselivet i Lofoten har opplevd, og opplever, en kontinuerlig økning i gjestedøgn. Området opplever en sterkere vekst enn andre landsdeler, og tar en stadig større markedsandel. Attraksjonskraften til Lofoten er så stor at kriser ellers i næringa synes å ha liten betydning her. Fra 2000 til 2010 hadde Lofoten en økning i kommersielle gjestedøgn på 52 %. Det har ført til at flere reiselivsbedrifter nå er helårsåpne.

Hvordan vil så petroleumsvirksomhet påvirke dette?

Vikan refererte til en vurdering, der det fremgår at ulike faser i olje- og gassutvinning ville påvirke ulike segmenter av næringa ulikt. Blant annet ville leteboring føre til økt yrkestrafikk, mens en situasjon med akutte utslipp ville føre til nedgang i ferie- og fritidssegmentet. Det verst tenkelige tilfellet, et utslipp som fører til tilgrising av strender, ville medføre føre en markant nedgang i sysselsettingen i flere år.

Han konkluderte med at petroleumsvirksomhet i Lofoten ville kunne føre til noe økning i yrkestrafikk, men reduksjon i ferie-/fritid- og kurs- og konferansetrafikk.

Han viste også til en undersøkelse der 98 % av bedriftene hadde svart at de ikke ønsket olje- og gassutvinning, og 97 % ønsket verdensarvstatus for Lofoten.

Til slutt sa hen at reiseliv også handler om følelser: “Oljelobbyen skjønner ikke følelser, og følelser styrer hvor folk drar på ferie”.  

Fiskeri- og havbruksnæringen

 Are Kvistad, kommunikasjonsdirektør i Fiskeri- og Havbruksnæringens landsforening, stilte i sitt foredrag spørsmålet: “Olje i nord – vet vi nok?”.

Han svarte på det, men først ga han oss noen premisser. Han viste til at Norge er verdens nest største sjømateksportør etter Kina, og at FHL organiserer 70 % av næringa, om lag 500 bedrifter. Norsk matproduksjon består i hovedsak av sjømat, og fiskeri og havbruk står for ca. halvparten hver. Kvistad viste til den globale utfordringa at det blir stadig flere mennesker i verden og FNs mål om at sjømattilførselen må økes. Denne veksten må komme fra havbruk, da ordinært fiske ikke kan øke volumet.  Men kan olje og fisk leve ved siden av hverandre, spurte han.

Kvistad refererte FHLs mål, som blant annet sier at sjømatproduksjonen skal være miljømessig bærekraftig, og at miljøforurensing ikke skal begrense produksjonsmulighetene. Videre krever FHL at det ikke skal være skadelige utslipp fra ny og eksisterende oljevirksomhet, og at det skal ryddes opp i gamle miljøsynder.

Spørsmålet om oljevern sto sentralt i foredraget. Han slo fast at vi i dag ikke har beredskap for et utslipp fra en tankbåt av normal størrelse. Utstyret har dårlig funksjonalitet og er dårlig tilpasset arktiske forhold. De områdene av kysten som har aller dårligst beredskap er ifølge ham Trøndelag, Lofoten/Vesterålen og Troms.

Så viste han til FHLs høringssvar til faglig utvalg, der det viktigste momentet er at vi skal ha et rent hav. Organisasjonen mener at det må stilles strenge krav til oljevirksomhet, og denne må ikke gå på bekostning av sjømatproduksjonen. Hvis det oppstår arealkonflikter, må ikke fiskeriene miste viktige fiskeområder. Videre krever FHL at all forvaltning må være kunnskapsbasert. Derfor er de positiv til at det åpnes for konsekvensutredning.

Det siste punktet førte til kommentarer fra salen, der det ble hevdet at konsekvensutredning etter petroleumsloven først blir iverksatt etter at et område er åpnet, og at å si ja til konsekvensutredning er det samme som å si ja til oljeboring. Kvistad sa seg uenig i dette.

Miljøvern

Mali Hole Skogen fra WWF holdt lørdagens første foredrag , “Framtidig forvaltning av Lofoten og nordområdene”. Hun orienterte først om organisasjonen World Wildlife Fund, og redegjorde for hvorfor de engasjerer seg i denne saken. Hun konstaterte at Barentshavet er et subarktisk økosystem, som er særlig utsatt ved global oppvarming og at forsuringa i havet er sterkere i nord enn i varmere havområder.

Så tok hun et historisk sideblikk til Medici-palasset i Firenze, der hun hadde sett et verdenskart fra 1200-tallet med Lofoten inntegnet. Dette viser Lofotfiskets historiske status i Europa, et fiske som det fins 8000 år gamle spor etter. Men torskens tilværelse er sårbar. Ingen steder på kloden er så kompleks og sammensatt som vår kyst, hevdet hun.

Barentshavets og nordområdenes polare, arktiske økosystemer består av få arter og korte næringskjeder. Artene er spesialiserte, så hvis en art får problemer, er det ingen andre som kan ta over. WWF kjemper for dette økosystemet, og derfor kjemper de mot oljeboring. Skogan påpekte også at naturverdiene også har en egenverdi for menneskene, da de gir store opplevelser.

Om den siste Mexico-ulykka sa hun at den var forårsaket av en rekke begivenheter som hver for seg ikke skulle skje, men som likevel skjedde. Årsaken var dårlig vedlikehold og lite øving. Hun sa videre at sannsynligheten for slike ulykker er liten, men de forekommer likevel. Og det er galskap å begynne oljeboring i de viktigste og mest sårbare områdene vi har.

I Mexico-gulfen ble 30000 mennesker mobilisert for å rydde opp i oljesølet. I nord har vi ikke mulighet for å stille med så mange. Det vil dessuten være temmelig nytteløst. Hun påviste at 20 år etter Exxon Valdes-ulykka i Prince William Sound var det bare å løfte opp steinene, så fløt det av olje. Hvordan skal man så få en oljevernberedskap til å fungere i nord? Det er f. eks. ikke mulig å fjerne olje under is.

Hun kom så inn på en relativt ny, men særdeles viktig problemstilling: Forsuring av havet. Dette skyldes at karbondioksid (CO2) reagerer med havvann og danner syre. Dette truer alle kalkholdige organismer, da syren løser opp kalken. Det vitenskapelige grunnlaget for å si noe sikkert om dette er ennå svakt, og hun så følgende utfordringer:

“Hvordan få utbygging av nordområdene basert på miljøfaglige tilrådinger?” og “Hvordan fatte bærekraftige politiske beslutninger når det vitenskapelige grunnlaget er usikkert?” 

Oljeindustrien og media

NRK-veteranen Bjørn Nilsen ga oss en time med sine erfaringer som undersøkende journalist. Med utgangspunkt i Mexico-ulykka hevdet han at oljeindustrien var spesialister på desinformasjon. De prøvde tidlig å bagatellisere skadene for å berolige folk. Allerede i juli meldte BP at lekkasjen etter all sannsynlighet var stanset. Først den 20. september lyktes de med det. Da hadde de sprøytet kjemikaler på det oljesølet som nådde overflata, for å løse det opp. Resultatet er at det ligger enorme oljemengder, anslagsvis 5 millioner fat iblandet kjemikalier, og flyter dypt i havet. Kjemikaliene som ble brukt, tjente BP for øvrig godt med penger på, gjennom eierskap i produksjonsselskapet. Stoffet heter Corexit 9500, og skal ifølge opplysninger fra salen være forbudt på britisk sokkel.

 Den “hatten”, sombreroen, som de prøvde å bruke som oppsamler over lekkasjen i 2010, var akkurat av samme type som ble prøvd under utblåsinga i 1979, en begivenhet som Nilsen da dekket for NRK. Også den gang sprakk hatten som følge av varm olje fra dypet.

I 1980, ett år etter den forrige utblåsinga, var Nilsen tilbake i Campeche-bukta. 10 cm nede i sanda var det olje, selv om overflata så helt ren ut. Det var olje i kombinasjon med kjemikalier. Inne på land lå det slengt oljelenser fra Fiskebøl. Folk fortalte at etter få uker, da havet begynte å røre på seg, hjalp lensene ingenting. Oljen skvalpet over, eller gikk under, lensene. Det har omtrent ikke vært noen videreutvikling av oljelenser siden da, sa Nilsen.

Han fortalte at han hadde sett brune reker som smakte olje, og ennå ett år etter ulykka var det oljerester inne i mangroveskogene. Østersen i oppdrettsanleggene inneholdt rester av olje og kjemikalier.

Nyhetsrapporteringen fra den siste ulykka hadde ifølge Nilsen fellestrekk med andre oljeulykker. Det var vanskelig å få sikker kunnskap. Media var uønsket og ble ikke sluppet for nær. Da Nilsen holdt på med en serie om norsk oljeindustri på 1980-tallet, var det uhyre vanskelig å komme inn på Statfjord-plattformen. Besøket ble forsøkt trenert i det lengste. Selskapene har absolutt kontroll over hvem som slipper til, ettersom transporten foregår med helikopter. Da Nilsens team endelig slapp til, var det bare på dagtid. Ingen overnattinger ble tillatt.  

Nilsen refererte også til påstanden om at sikkerheten på norsk sokkel er mye bedre enn i Mexico-gulfen: “Det er et helt annet system i nordområdene. Bedre sikkerhet”. Dette er ikke sant, hevdet Nilsen. Forholdene i nord er mye røffere, men det er de samme selskapene som driver her.

Om myndighetenes rolle sa han at de driver propaganda om velsignelsene som olja fører med seg. Det blir lovet mange lokale arbeidsplasser. Erfaringen viser derimot at oljeselskapene har med seg sine egne folk. Nilsen mente det er tvilsomt om det blir mye arbeid for alminnelige folk i nord.

Han mente også at det er stor forskjell mellom teori og praksis hos myndighetene. Stortingsmelding nr. 8 (forvaltningsplanen) er veldig saklig om hva myndighetene vil gjøre. I praksis er dette “nytale”, som hos George Orwell. De sier det motsatte av hva de egentlig mener. Det som skjer, er i alle fall at det som blir gjort, er det motsatte av hva de sier de vil gjøre, hevdet han.

Bjørn Nilsen var i foredraget også innom arbeidsmiljøet i oljeindustrien. Ved å snakke med arbeiderne oppdaget han at det var vanlig med underrapportering av skader. Høy skadestatistikk kunne for eksempel få følger for tildeling av jobber og blokker. Mannskapet kunne i sin tur tape bonuser. Dette fører til at system der man kvier seg for å rapportere skader og arbeidsulykker. Nå er situasjonen slik at selskapene skal kontrollere seg selv. Man har virkelig satt bukken til å passe havresekken.

Det vi trenger er altså kritiske, våkne journalister og en kritisk, organisert opinion, slo Nilsen fast.

Urbefolkningsperspektivet

John Gustavsen var opptatt av at oljeaktivitet i nord også berører urfolkene. Han refererte til et forsøk i Porsangerfjorden, der man skulle simulere en oljelekkasje ved å slippe ut popkorn . Det ble kuling, med bølger på 2,5 meter. Det ble ikke sluppet ut noen popkorn der. I stedet dro man til ei vik der det var vindstille og slapp snopet. Dermed kunne man klare å fange opp det meste.

Gustavsens poeng, i tillegg til dårlig oljevern, var at oljeaktivitet utenfor kysten også har en urfolkdimensjon. Den berører gammelt sjøsamisk område.

Han påpekte at svake grupper, særlig urfolk, til alle tider har blitt frarøvet ressursene sine.

Han viste også at den begynnende aktiviteten rundt Grønland hadde stor betydning for inuittenes levemåte. Reservene på Grønland er beregnet til 21375 milliarder kroner i verdi. Det blir ca. 400 millioner pr. grønlender. Hjemmestyret på Grønland ser naturligvis store muligheter. De har gitt lisenser til sju selskap, og det er allerede funnet olje og gass. Dermed er et stort drama i gang i våre nærområder, sa Gustavsen.

I 2003 krevde en sametingsrepresentant at samene også måtte få inntekter av petroleumsvirksomheten i nord. Dette ble da kontant avvist av politikerne. Men Gustavsen undret seg på om man av taktiske grunner ville ta samene med på laget, for å få fortgang i prosessen.

Det er slik at man finner seg ikke i å bli overkjørt, enten man er nordmann, same eller andre, sa Gustavsen.

Kystfiskerne

Paul Jensen, styreleder i Norges kystfiskarlag, snakket på vegne av 1000 medlemmer, som hovedsakelig drifter fra små fartøy. Flåten er derfor lite mobil og fisker kystnært på et, som Jensen kalte det, ekstremt sårbart område. Han la i sitt foredrag vekt på seismikkens skadevirkninger. Han påpekte at nå får bare Oljedirektoratet selv stå for seismikken, og oljeselskapene må kjøpe resultater derfra.  Og dene seismikken foregår på den ekstremt smale sokkelen fra Lofoten til Troms.

Han omtalte begrepet “sameksistens” som et eksempel på “nytale” fra oljetilhengernes side. Det har aldri vært snakk om det tidligere. Fiskerne har tidligere alltid måttet vike for oljeindustrien. Er det mulig at olje og fiskeri kan drive på samme hav, spurte han, og svaret hans var et klart nei. Seismikken trenger nemlig hele området. Resultatet må bli å kjøpe ut fiskerne, slik det ble forsøkt i 2009.

Jensen viste kart over de mest brukte fiskefeltene. Så la han et kart over  gassfeltene over dette, og det viste tydelig at det dreide seg om de samme havområdene. Altså: En arealkonflikt vil være uunngåelig.

Så fortalte han om egne erfaringer med fiske 28 nautiske mil fra seismikkskyting. Fisken på Svensgrunnen fikk panikk. Hans erfaring var at fiske nærmere enn 20 – 30 mil fra seismikkskyting  førte til en halvering av fangsten. Men dette forskes det ikke på. Årsaken ligger i finansieringen av forskning. OD og oljeindustrien er ikke interessert i dette, og fiskerne har ikke råd til å bestille oppdragsforskning. Derfor blir fiskernes erfaringer nedlatende kalt for “anekdoter blant fiskerne”. Men kystfiskerne har 40 års erfaring med oljeindustrien, fastslo Jensen. Og oljeutslipp er og blir den største trusselen. Den har vi ingen beredskap mot i våre områder, sa han.

Han viste også til at russiske fiskere og forskere også er bekymret. Det er gyteområdet for vår felles fiskebestand, som torsk og lodde, som er truet. Han mente det kunne bli utenrikspolitisk problematisk for Norge å starte oljevirksomhet i gyteområder.

Bjørnar Nikolaisen fra Andøy fiskarlag supplerte med flere erfaringer fra seismikkskytinga. Han fortalte at det var funnet dau rauåte og sil i fjæra etter seismikken. Han hadde også sett noe som aldri var observert før: lundefugl på leiting eter mat innenfor moloen på Andenes. Fisken hadde nemlig vært borte i to måneder hver gang det hadde vært seismikk i området.

Til slutt viste han bilder av nyfanget og sløyd torsk med punktert svømmeblære og bloduttredelser langs ryggbeinet. Kan noen påstå at dette ikke er skader av seismikk og trykkbølger, spurte han og lot spørsmålet stå ubesvart.

Ferskfiskeksporten

Steinar Eliassen er administrerende direktør i Norfra og leder i Fiskekjøpernes forening. Han åpnet foredraget med spørsmålet:

“Hvorfor er ikke Nord-Norge landet som flyter av melk og honning, når vi skryter av å ha noen av verdens største fiskeressurser utfor støa? “

Svaret var at vi ikke har forvaltet vårt pund særlig godt. I Nordsjøen er det for eksempel bare 10 – 15 prosent igjen av den torskestammen som en gang var. Årsaken er uklar. Seismikkens rolle er uklar, sa Eliassen.

Etter krigen ble det satset på filetindustrien og store trålere. I det siste har også kystflåten begynt å installere fryseri om bord. 40 prosent av torsken fryses inn allerede på sjøen. Fisken forsvinner ut av landsdelen og legger minimalt igjen. Potensialet for arbeidsplasser er større enn det som blir utnyttet, uttalte han.

Men nå i vår kom det melding om at Aker Seafoods skulle kjøpe mer fisk fra kystflåten. Det var fordi den gir bedre lønnsomhet og er bedre tilpasset markedets krav. Produkter av fersk råstoff er nå mer ettertraktet enn fryste produkter. Ifølge Eliassen oppnår fersk filet nå 65 prosent høyere pris enn fryst filet.

Trålerne er blitt dinosaurer, hevdet Eliassen. De er fem ganger så dyre som kystflåten med hensyn til energibruk. Og de har en negativ innvirkning på havbunnen.

Hvis vi hadde gjort det riktige, kunne vi ha økt antall arbeidsplasser med 4000, hevdet han.

Hva må til? Dagens situasjon er at kvoteåret begynner i januar. Da er det mye fisk og lave priser. Om høsten er det for lite torsk, og da er prisene høye. Løsningen ville ifølge Eliassen være å fordele kvoten utover året.

Det må også investeres i forbedrede kommunikasjoner, fastslo han. Med jernbane hadde man spart bortimot et døgn transporttid til kontinentet. I dag må ferske produkter sendes på vei, da båttransport tar for lang tid. Dette burde være enkelt å få til, men de som har styrt fiskeripolitikken er den havgående flåten, sa Eliassen. Og man kan mistenke byråkratene for å ønske å legge kysten øde, avsluttet han.

Oljemotstanderne

Bente Aasjord, statsviter og skribent, fikk siste ordet på konferansen. Hennes tema var “Oljemotstanderne – hvem er det”?

Det politiske bakteppet for hele oljesaken er nordområdesatsingen. Det som driver debatten er fokus på klima og miljø, der Nord betraktes som en energiprovins. Det er mindre snakk om mennesker, “folk” er ikke et emne.

Aasjord hevdet at Nord-Norge ikke er et forskningssubjekt, men et objekt som det forskes på. Nord-Norge har ikke definisjonsmakt (22 % av forskningsmidlene tilfaller  forskningsmiljø i nord). Den naturvitenskapelig prega debatten representerer en fremmedgjøring av folks forhold til saken.

Oljemotstanderne  har, ifølge Bente Aasjord, et særlig ansvar for å sette fokus på folk.

Hun konstaterte at oljemotstanden er størst i nord, men kommer mest til syne i Oslo-pressen. Derfor oppstår myten om at motstanden fins i Oslo, mens Nord-Norge egentlig er for.

Hun så tilbake til Alta-saken. Den handlet om rettigheter,  retten til å være et folk, rett til ressurser, rett til naturvern. Men saken eksploderte først da samene dro til Oslo.

Den store saken i år har vært kampen mot kraftledningene i Hardanger, en kamp som ifølge Aasjord dreier seg mest om estetikk. Estetikk har en plass i vår sak også, men den dreier seg om så mye mer. Likevel dominerte Hardanger-saken media fullstendig i sommer. Hvordan kan det ha seg? Aasjord mente svaret lå i at det var Hardanger alene som drev saken.  De stolte på seg selv, at saken var rettferdig.

 Så tok hun et tilbakeblikk på EU-kampen. Nøkkelen til suksessen i den saken var at Nei til EU inkluderte alle EU-motstanderne. Hvis vi hadde stolt på “de rette og de ranke”, hadde vi tapt EU-kampen sa hun.

EU-kampen ble vunnet fordi folk som ellers var uenige om det meste jobbet sammen mot ett mål. Tilbake til vår sak: Hvilke interesser består Folkeaksjonen av: Klima, naturvern, andre næringer, sameksistens. Her må vi anerkjenne andre sitt ståsted. Vi kan være uenige om vindmøller og om konsekvensutredning. Men det kampen egentlig handler om er retten til å utøve vår hevd på havet. Hvis vi skal vinne denne kampen må vi være strategiske. Vi må anerkjenne andre aktørers ståsted. Vi må tenke bredde, og vi må gå trinnvis fram. Vi må tenke: Hva er kritisk for ja-sida? Hvem skal vi fronte i kampen?

Kritisk for ja-sida er konstellasjoner som ligner på Alta- og EU-kampen, hevdet hun, disse sakene handlet om folk som bor her nord. “Dere må stole på det nord-norske nei-et”, sa hun.” Det er da det smeller!”

Hele seminaret ble filmet, og du kan se og høre alle innledningene på nytt når du vil. Bare klikk her.