Feber

Er det plass til både foregangsnasjonen og oljenasjonen i ett og samme land?

”Dette er såleis historia om den forundarlege olja og gassen”  som eigentleg har sitt opphav i eit heilt anna klima, og som kanskje tømmest ut i eit heilt anna klima enn vi liker?, skriver Gudmund Skjeldal i forordet til boka Feber - historia om norsk olje og gass. Skjeldal har som tidligere skiløper,  gjennom boka Fallende Snø (2008) og klimakampanjen Hvit Vinter brakt et nytt perspektiv inn i klimadebatten. Hva skjer med oss nordmenn når snøen blir borte og jula blir grønn? Denne gangen ser han ikke på vårt forhold til snøen, men til det norske oljeeventyret og hva vi skal gjøre med olja og gassen som ligger og venter under beina på oss.

På samme måte som olja og gassen ligger under havbunnen og presser, ligger ett spørsmål mellom linjene: Er det noe Norge kan gjøre fra eller til når det gjelder klimaproblemet? I sin tvil (og kanskje i et ønske om å bli overbevist?) har Skjeldal invitert Unni Berge, som i snart ti år har arbeidet i miljøbevegelsen, med i bokprosjektet.

 Feber er historien om oljenasjonen Norge. Om menneskene som skapte den, men også om dem som forsøkte å begrense den. Om miljøforegangslandet, de som forsøkte å bygge det opp og de som gjorde sitt for å hindre det. Og det er undringen over hvordan disse to nasjonene, oljeprodusenten og foregangslandet, kunne få plass i ett og samme land.

 Boka er ikke en gjenfortelling av eksisterende historieverk om norsk olje- og gass. Skjeldal kaller det selv en ”revisjon av rådende historie.” Selv om det er artig å lese Skjeldals oppklaringer/avsløringer i historien, er det like mye undringene og tvilen hos Skjeldal som fanger. Måten han utforsker og utfordrer, lar oss få følge tankerekkene hans helt ut, som gjør boka til noe mer enn dokumentasjon over norsk petroleumshistorie eller et langt debattinnlegg. Det er ei bok som skaper begeistring og bekymring. Skjeldal klarer det vi heltidsoljemotstandere sjelden gjør, nemlig å begeistres og forundres over det vi (ja, vi, nordmenn!) har fått til der ute på havet. Skjeldal forteller oss om Osebergutbyggingen og vi kan gledes, ja til og med bli stolte. For dette er kunst - både ingeniørkunst og fortellerkunst.

 Gjennom 60-tallets forberedelser, forhåpninger, og skuffelser frem mot Ekofisk-funnet på slutten av tiåret går vi til 70-tallets historie om nasjonalisering av sokkelen og styringsvillige politikere vi i dag bare kan drømme om. Tiår for tiår forteller Skjeldal ikke bare historien om olje, men også om miljøvernet. Samme år som vi fant olja, skriver VG for første gang om klimaendringer. Og 70-tallet er ikke bare historien om sterke oljemenn, men også om miljøvernminister Gro Harlem Brundtland. På 80-tallet får vi en avgjørende klimakonferanse og en rapport om vår felles framtid, samtidig som vi legger til side produksjonstaket som var satt tiåret før. Vi er på vei mot full gass.

 90-tallet kan oppsummeres som historien om én mann. Statssekretær i miljøverndepartementet, nærings- og energiminister, og finansminister i løpet av ett tiår. ”Ein sterkare petroleumspolitikar har dette landet aldri hatt”, skriver Skjeldal om Jens Stoltenberg. Unni Berge tar oss med nordover på 00-tallet, tiåret som innledes ved at Stoltenberg kaster den sittende regjeringen for å få bygget gasskraftverk. Fortellingen går fra undreren Skjeldal over til aktivisten Berge, i innhold og i form, og det er en berikelse for boka. Argumenterende (og overbevisende) forteller hun både om 00-tallets kamp om oljeboring i nordområdene og om argumentene som nå brukes i debatten om oljeeventyrets fremtid.

 Selv om Skjeldal av og til forutsetter at den jevne leser kjenner miljødebatten bedre enn jeg tror det er grunnlag for, har Feber blitt ei viktig bok for langt fler enn ”menigheten” enten de nå er på miljø- eller oljesiden. Det er ei bok for alle oss som lever av og i dette eventyret.

 I sine drøftinger av hvorvidt Norges utslipp betyr noe i den store sammenhengen, er det overraskende at han ikke har lagt mer vekt på rettferdighetsperspektivet i debatten. En rettferdig fordeling av tillatelse/begrensing på forurensing forutsetter at vi ser på utslipp per hode. Og en nordmann slipper ut mer enn dobbelt så mye som gjennomsnittet per innbygger i verden, og enda mer enn det forskerne anbefaler i utslipp per capita: Utslippene våre, relativt sett, er skyhøye. Norge er et lite land i verden, men vi er gode på forurensing.

Når slutter eventyret? Og kan det kalles et eventyr når vi ikke vet om slutten blir lykkelig? De to forfatterene, tross i sin uenighet om hvorvidt det nødvendigvis er avgjørende at Norge går foran og kutter sine klimagassutslipp, enes i forslaget om å vente. Og de melder seg på i denne valgkampens store debatt om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Olja og gassen ligger der trygt. Hva skjer hvis vi bestemmer oss for å vente med å hente den opp?

Sjølv veit eg nok ein ting: Eg klarer ikkje å gje frå meg flaksen det er, å vera fødd i Noreg, avslutter Skjeldal. Hvem av oss kan vel det? Og hva er det egentlig et argument for?

Ingeborg Gjærum

Anmeldelsen sto tidligere i høst på trykk i Klassekampen.