Dommedag igjen
I kinosalen i gårkveld gikk verden under igjen. Det gjør den som oftest når jeg er på kino. Av en eller annen grunn dras jeg – og etter oppmøtet å dømme ganske mange andre også – mot apokalypsefilmer der verden slik vi kjenner den går, eller har gått under, og blir forlatt ensom som et utbrent og radioaktivt sandkorn i det uendelige universet. Brennende marker, blottlagt for liv, glede, vann, trådløst internett og smudi. Hvordan kan jeg rettferdiggjøre at jeg elsker å se verden bli sugd opp i et uunngåelig ragnarok?
Kanskje er det fordi jeg ser det komme? Tor-Åge Bringsværd, forfatter av en pinlig stor prosentandel av de få bøkene jeg har lest, har skrevet om atomvinter, om verden i genmodifiserte edderkoppers æra og om et digitalkvalt og asosialt liv (og vel å merke også om Ruffen, sjøormen som ikke kunne svømme, du husker han?). Bøkene hans er ment å fungere som en selvødeleggende profeti: at man gjennom å fantasere om hvor hinsides framtida kan bli, skal finne vilje og mot til å unngå det. Den taktikken kan jeg like.
I Finnsnes Natur og Ungdom rasket vi en gang sammen alt vi kunne finne av melkekartonger, pappesker og paller, og bygde egenhendig vår felles skrekkvisjon: oljeplattformer. Med dåpsnavn som Hufsa og Stinky ble de stille og diskret sjøsatt på Finnsnesvannet, i rådhuset og på kjøpesenteret. Det slår meg ikke før nå at folk kanskje ikke skjønte bæret av hva vi drev med. Men det var en god begynnelse. En begynnelse på hva, spør du. En begynnelse på iscenesettelsen av vår egen undergangsfilm.
Om et par tiår kan de små, hjemmesnekrede pappoljeplattformene våre ha vokst seg digre og ha flyttet virksomheten sin fra Finnsnesvannet ut på de store havene. På en god og skyfri sommerdag kan du traske i midnattssol opp toppen av fjellet ditt og skue utover – solrødt hav, måseskrik og en varm vind som tar med seg havbruset helt opp til toppen der du står. Prøv å la fantasien tegne små plattformer i horisonten; små, svarte melkekartonger på brede betongføtter og en så vidt synlig flammekrone på toppen. Fra der du står ser det så rolig og fredelig ut. Men du fortsetter å bruke fantasien, lager din egen dommedag. Du ser den forliste supertankeren. Du ser lundefugl, skarv og tjeld som innsmurt i oljesøl ikke klarer å holde sin egen kropp oppe. Du ser ekkoloddet ditt stilne ut til en blank skjerm og reduseres til en stum dybdemåler. Fantasien utvider seg, og du ser flom i Bangladesh.
Selvfølgelig, blir du fortalt, kommer det ikke til å bli sånn. Ikke i Norge, i alle fall, landet med den reneste oljen, den beste teknologien og de snilleste folkene (det står det jo i reklamen). Men verden kommer ikke til å bli most til støv av en asteroide, renskes for liv av et supervirus eller bli befestet av hevngjerrige nazizombier ute av vinterdvale heller. Dessverre er det ikke nok øyeblikksdramatikk i oljesøl til at Hollywood vil plukke det opp. Tommy Wirkola, klarer du å få en sånn scene til å fenge noen? Ikke? Sukk. Jeg må lage filmen selv, inni hodet mitt, eller utpå Finnsnesvannet. For det er sånn at folk må skjønne hvor ille det kan gå for at de skal samle mot til å unngå det.
En gang så jeg en film hvor Satan – selveste Belsebub i hvit dress – tok turen innom jorden for å lage kvalm. En gang så jeg hele verdens skjebne bli samlet i en gullring. En gang, for lenge siden, så jeg en elefant fly. I går gikk altså verden under. Og siden jeg nå har sett det, føler jeg meg ganske trygg på at det ikke kommer til å skje med det første. Hvem vil være den første til å lage en film om Senjas tjukksmurte oljesvarte strender?
Tekst: Pål Moddi Knutsen