Kan man stole på oljeselskapene?

Professor Peter Sinclair fra Memorial University i Canada hadde imidlertid et mer nyansert bilde å vise fram. Sosiologen Sinclair har over flere år studert hvilke effekter kollapsen i torskebestanden utenfor Newfoundland har hatt på de lokale fiskerisamfunnene. Ikke ulikt deler av Nord-Norge, sliter mange fiskerikommuner i Newfoundland med omstillinger i det lokale næringslivet og fraflytting knyttet til problemer i fiskerinæringa. Og på samme vis knytter det seg store forventninger til oljefunn på fiskefeltene, med en tilhørende arealkonflikt.

Analyse 

Sinclair presenterte en analyse av utviklingsprosessen til de forskjellige oljefeltene i Newfoundland og Labrador, og maktbalansen mellom lokalpolitikerne, befolkningen og oljeselskapene. Som konklusjon kunne Sinclair komme med følgende råd for å sikre de berørte lokalsamfunn størst mulig gevinst av oljen og gassen:

• Grupper i inngrep med oljeselskapene (for eksempel fiskere) må ikke stole på disse selskapene. Søk juridisk hjelp, og inngå juridisk entydige avtaler. 
• Lokalsamfunnet må komme med klare krav til oljeselskap og myndigheter, og være villig til å la oljen og gassen forbli under jorden for å presse oljeselskapene til bedre betingelser. 
• Brems farten i forhandlingene om åpning av olje- og gassfelter, for å ha mer tid til å vurdere planene nøye. 

Dette kan vise seg å være gode råd når vi nå diskuterer oljevirksomhet på den smale kontinentalsokkelen utenfor Lofoten, Vesterålen og Troms.

Erfaringen fra beslutningsprosessen rundt Goliat understreker at mekanismene er akkurat de samme i Norge: Oljeselskapene lover lokalsamfunn gull og grønne skoger, men løper fra sine løfter straks beslutninger om utbygging er tatt (husk dokumentaren «Geir og Goliat» på NRK om Hasvik-samfunnets møte med oljeselskapene).

Overbeviste ikke 

I sin presentasjon på Arctic Frontiers framstiller Hege Marie Norheim, nordområdedirektør i Statoil, sitt selskap som en pålitelig støttespiller til nordnorske lokalsamfunn. Dessverre uten helt å overbevise.

Norheim lovet undersjøinstallasjoner og ilandføring fra en eventuell oljeaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen. Dessverre uten å komme inn på hvordan disse undersjøinstallasjonene skal minke arealkonflikten i forhold til faststående bruk.

Norheim glemte også å nevne at også Hasvik i sin tid ble lovet undersjøiske installasjoner og ilandføring fra oljefeltet Goliat. Denne utbyggingen er nå vedtatt, med tradisjonell plattform og ingen ilandføring.

Hvorfor? 

Hvorfor skal vi stole på oljeselskapene denne gangen? Da var Statoil direktør Helge Lund langt ærligere da han på folkemøter i fjor innrømmet at Statoil ikke kan love ilandføring og dermed lokale arbeidsplasser.

Enda verre er Norheims omgang med spørsmål omkring bekymringen for oljeberedskapen i nord. På spørsmål om denne er god nok i tilfelle utslipp, presterer Statoils nordområdedirektør å svare at 50 prosent av utslippet vil fordampe umiddelbart mens resten vil blandes ned i sjøen og forsvinne.

Ja vel. Det er lov å drømme, også for Statoil. Men politiske beslutninger som har store konsekvenser for den siste intakte kommersielt beskattede torskebestanden i verden, og dermed for Norges andre største eksportnæring og flere tusen eksisterende arbeidsplasser i Nordland, Troms og Finnmark, kan ikke bygges på luftslott.

Profitt 

Derfor har dessverre professor Peter Sinclair god grunn til å oppfordre oss til å ikke stole på oljeselskapene. Som erfaringene fra Canada viser, er oljeselskapenes ledelse først og fremst ansatt for å øke selskapenes profitt. Ikke for å drive utvikling av lokalsamfunn. Og heller ikke i Norge er det slik at store miljøproblemer bare fordamper. 

Av Lena Seuthe, Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja