Den smale og sårbare sokkelen

"Det har jo gått så bra i Nordsjøen, så det går sikkert bra her også". Har du hørt den før? Dette er et av de enkleste argumentene å plukke fra hverandre.

Nei. Det har ikke gått bra i Nordsjøen. Det er en egen historie, og den handler om lave bestander, genforandring i fisk, utryddede arter, fisk med plast ut gjennom alle åpninger og masse annen elendighet.

Men hovedpoenget ligger i den smale sokkelen som oljenæringa sikler etter. Det er tilfeldigvis akkurat den samme hvor vi er avhengige av at de fornybare næringene får arbeide i fred, uten at seismikk, annen leiting og boring etter olje og gass ødelegger det vi kan kalle verdens største og beste matfat. På det smaleste er sokkelen kun noen få kilometer bred. Gjelder et område utafor nordenden på Andøy. Andre steder er det bare 35-40 kilometer fra land og ut til eggakanten hvor havdybden brått stuper ned fra et par hundre meter til et par tusen. Forholdet illustreres fint av bildet over.

Sokkelen utafor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er her, på de grunne områdene både skrei, kysttorsk, hyse og andre typer fisk gyter og har skapt en tusenårig historie som det eksportrettede landet Norge kan være stolt av. Gode krefter er i gang med å arbeide for at matforsyningene fra området kan fortsette i tusen år til, bli bedre, utvikles, utvides med uoppdagede arter og forvaltes på en god måte sånn at det virkelig kan kalles utvikling av fornybare næringer.

Kan også illustreres med kartet under som viser noen omtrentlige avstander. Den nederste viser at det mellom Skottland og vestlandet i Norge er rundt 500 kilometer. Videre er det angitt noen steder oppover kysten hvor denne såkalte eggakanten, som tilsvarer toppen på en enorm fjellvegg under vann, er markert med antall kilometer fra land.