Helge Ryggvik på Internasjonalt seminar.
Da oljehistorikeren Helge Ryggvik var i Ecuador, ble han spurt av noen indianerrepresentanter om Norge hadde noen naturområder som ble ansett som så verdifulle at de burde vernes for all framtid. Han fortalte om Lofoten, som ingen i Ecuador hadde hørt om, men at sterke krefter presset på for å starte petroleumsvirksomhet der. Indianerne ble rystet. Alle visste nemlig om torsken, bacalhau. At denne ressursens gyte- og oppvekstområder nå var truet av oljeindustrien, var uforståelig for dem. Hvordan kunne det rike Norge tillate noe slikt?
Hvordan kunne det komme dit?
Det spørsmålet prøvde Helge Ryggvik å svare på i sitt foredrag, som hadde samlet over 100 interesserte tilhørere. Dette var svært gledelig, ettersom det samtidig gikk en stor valgdebatt på Skarven.
Ryggvik dro de store linjene, fra en fornuftig oljepolitikk på 1960-tallet, til dagens kappløp. Han påviste at Statoil ble etablert for å sikre nasjonal kontroll over ressursene og sikre et moderat utviklingstempo. Politikerne erkjente, da oljenæringa var ny, at miljøet var sårbart. Vi måtte heller ikke gjøre oss for avhengig av oljen, i visshet om at den en gang ville ta slutt. Man satte et tak på utvinningen, inntil 90 millioner fat oljeekvivalenter. Dette nivået ble oppnådd først på slutten av 1980-tallet. Da var Norge blitt en stor oljeprodusent, men man hadde et investeringstak på 25 milliarder kroner.
På 1980-tallet kom det mye oljepenger inn i norsk økonomi, og eiendomsspekulasjonen blomstret. Så kom bolig- og bankkrisa. Myndighetenes løsning var å slippe løs oljeinvesteringene. I 1993 nådde de 53 milliarder kroner.
Så kom et nytt sosialøkonomisk argument inn i oljepolitikken. Den nye tesen var at det beste man kunne gjøre, var å ta opp olja fortest mulig og plassere pengene i verdipapirer, dvs. spre risikoen, slik at vi tilsynelatende ble mindre avhengige av oljen. I 2008 nådde oljeinvesteringene 120 milliarder kroner, som var tre ganger så mye som da nivået var ansett som gigantisk. Oljeaktiviteten var nå ekstremt stor, i en periode da aktiviteten i økonomien ellers var stor. Norge har nå nesten verdensrekord i å ta ut oljeressursene på kortest mulig tid.
Realitetene er at vi har tatt ut ca. 78 prosent av påviste oljereserver. Bransjens visjon er: Det er mye mer olje igjen. Vi må bare finne den. Derfor er det nå et voldsomt press for å åpne også sårbare områder. Det er dramatisk for ei næring som har gjort seg avhengig av høy produksjon når produksjonen går ned.
Ryggvik poengterte at høy oljepris fører til at næringen suger til seg det som er av investeringer, for da er profitten høy. I perioder med lav oljepris lønner det seg heller ikke med ren energi. Det er forklaringen på at vi siste år har investert 1 milliard til vindkraft, mens 120 milliarder har gått til oljeinvesteringer.
Det var et viktig poeng for Ryggvik at Statoil må ta ansvar for dette, fordi de har sugd til seg det beste av Norges menneskelige og tekniske ressurser. Men de er ikke interessert. De tar ikke samfunnsansvar. De er nemlig privatisert. Den ansvarlige oljepolitikken fra olje-Norges barndom er borte. Det fremste verktøyet, Statoil, er sendt på børs.
Og nå går vi mot slutten av oljealderen. Alle geopolitiske strateger i de store landene har tatt konsekvensen av det, og kampen om kontroll over de siste ressursene er blitt mye hardere. Og vi er midt oppe i det. En hel samfunnsklasse eller -gruppe er blitt avhengig av oljen. Og det privatiserte Statoil går ut i verden for å redde Norge. Det er blitt viktig å skaffe seg oljekonsesjoner, uten hensyn til om det er i områder som både politisk og miljømessig er risikable. Også de små ”myggene”, uavhengige selskaper, gjør det. Det norske Oljeselskap driver for eksempel i irakisk Kurdistan, noe som mildt sagt er omstridt der.
Disse kreftene er det som har blinket ut torskens gyteområder som sitt neste offer.