En lykkelig slutt på oljeeventyret?

Spørsmålet om oljeutvinning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja aktualiserer viktige spørsmål om norsk næringspolitikk, forvaltningsansvar og hensynet til miljøet. Valget mellom åpning og vern handler om hvilket Norge vi ønsker for framtiden.

Artikkelen er skrevet av Gaute Wahl, leder i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten og Vesterålen og publisert i Minerva.

Norsk oljevirksomhet har bragt store økonomiske verdier til vårt samfunn. Vi har i all hovedsak klart å fordele disse verdiene på en god og ansvarlig måte, og det er ingen tvil om at oljepengene har vært svært viktige for det velferdsamfunnet vi har i dag. Oljen har også skapt arbeidsplasser og ringvirkninger.

Da det norske oljeeventyret var i startfasen, ble det tatt flere politiske grep for å sikre at disse verdiene ble forvaltet på en ansvarlig måte. En av pionerene i denne perioden var Finn Lied. Han var som industriminister sterkt delaktig i å etablere Statoil i 1972, og hadde stor innflytelse på selskapets retning som styreleder i ti år. Stortingsmelding nr. 76 (1970-71), populært kalt "De ti oljebud", hadde som mål at "det utvikles en oljepolitikk med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkel utnyttes slik at de kommer hele samfunnet til gode."

En slik ansvarlig forvaltning av oljeressursene så på oljen som et middel for samfunnets utvikling, og ikke som et mål i seg selv. Det var derfor viktig at oljeindustrien ikke skulle gå på bekostning av andre næringer eller hensynet til miljøet. Et annet sentralt punkt var målet om at det med basis i petroleum skulle utvikles ny næringsvirksomhet, slik at Norge hadde flere ben å stå på. I et langsiktig perspektiv var det også viktig med forutsigbarhet, og Stortinget satte derfor en grense for hvor mye olje som burde tas ut årlig. Denne grensen ble satt til 90 millioner oljeekvivalenter årlig.


Lønnsomt utvinningstempo?

Det er mye som har endret seg i norsk oljepolitikk siden syttitallet. Fra 1990 steg oljeutvinningen til over 90 millioner oljeekvivalenter, og produksjonen steg rekordraskt, til den nådde toppen i 2001 med nesten 200 millioner oljeekvivalenter årlig. Fra da av har det gått nedover. Den intensive utvinningen av norsk olje har fått den naturlige konsekvens at norske oljereserver nå minker like fort som utvinningen økte fra 1990 og utover. Det var nettopp en slik utvikling de norske oljepionerene forsøkte å hindre ved å sette et tak på oljeutvinningen.

Det reises i dag spørsmål om hvorvidt denne utvinningsstrategien har vært lønnsom for Norge. Professor i petroleumsøkonomi ved BI, Øystein Noreng, hevder at Norge ikke har klart å tilpasse sin oljeutvinning til markedet. Da norsk oljeutvinning økte på begynnelsen av 90-tallet, sank prisene, og da norsk produksjon ble redusert fra 2001, steg prisene. På begynnelsen av 2000-tallet solgte vi faktisk et fat olje for 10 dollar fatet. Sommeren 2008 ville vi fått 150 dollar for det samme fatet. I dagens usikre finansielle situasjon kan det være en betydelig bedre investering å beholde oljen i bakken, enn å kjøpe verdipapirer for den. Vi bør tenke muligheten for at olje i framtiden også kan få andre anvendelsesområder enn som energibærer.


Miljøhensyn

Det norske Storting betegner områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja som "spesielt verdifulle og sårbare områder". Havforskningsinstituttet karakteriserer havområdene som et av de mest produktive i verden, og som særdeles viktige for økosystemet i hele Barentshavet. Kontinentalsokkelen er her på det smaleste langs hele Norges kystlinje, og nettopp dette smale området er gyteplass for verdens siste store torskebestand - skreien. Området er også viktig for en rekke andre fiskeslag.

Vi finner unike korallrev på havbunnen, samt store forekomster av sjøpattedyr. Mange arter av sjøfugl finner næring i havområdet, og Røst har Europas største koloni av lundefugl. Det er knyttet stor usikkerhet til hvilke negative konsekvenser eventuell oljevirksomhet i dette sårbare og ressursrike området vil ha. Blant annet derfor har Havforskningsinstituttet ut fra en føre-var holdning frarådet oljevirksomhet her, og derfor konkluderte Stortinget i 2006 med at disse områdene ikke kunne åpnes nå.

En presset oljeindustri forsøker på tross av de miljøfaglige rådene å oppnå tilgang til disse sårbare områdene. I den prosessen ser de ikke bare bort fra viktige miljøhensyn, men truer også den viktigste og mest tradisjonsrike næringen i landsdelen.


Næringskonflikter

Nordland er Norges største og viktigste fiskerifylke, og det tradisjonsrike lofotfisket har vært drevet kommersielti tusen år. De to største fiskerorganisasjonene i Norge, Norges fiskarlag og Norges kystfiskarlag, går sterkt mot oljevirksomhet i områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. De er bekymret for næringsgrunnlaget sitt.

Kontinentalsokkelen er her så smal at en av næringene må vike. Den hittil gjennomførte seismikkskytingen har allerede gitt oss en forsmak på de negative konsekvensene oljevirksomhet vil ha for næringlivet i regionen. Da det sommeren 2008 oppsto arealkonflikter mellom seismikkbåtene og fiskebåtene, fikk fiskerne beskjed om å komme seg vekk. At fiskerne har blitt skadelidende kan dokumenteres gjennom de erstatningene for tapt inntekt de nå innvilges.

Disse erfaringene rimer dårlig med det fjerde oljebuds krav om at oljeindustrien ikke skal gå på bekostning av eksisterende næringer. Når ei hel næring protesterer mot oljeutvinning og når statens egne miljøfaglige etater advarer mot slik virksomhet, bør det være rimelig opplagt at ei åpning vil være uansvarlig og på kollisjonskurs med den langsiktige forvaltninga som har vært målet for utviklinga av norsk oljeindustri.

 

Klima
I dag står verden overfor en av sine største felles utfordringer noensinne. Menneskets bruk av fossilt brennstoff har skapt en klimakrise som truer vårt livsgrunnlag. Vi er nødt til å kutte dramatisk i klimagassutslippene, og det betyr at vi også må bort fra fossil og over på fornybar energi.

Verden trenger land som viser vei ved å kutte i egne utslipp. Norge har tjent seg rik på å produsere og eksportere forurensende olje og gass, og har derfor et spesielt ansvar for å gå foran og kutte sine klimagassutslipp. Oljeindustrien er norges største klimaforurenser og det mest effektive Norge kan gjøre for å kutte sine utlipp er å sette en grense for oljevirksomheten. Det er naturlig at en slik grense settes ved de rike havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen. I disse havområdene forvalter Norge verdens siste store torskebestand og andre viktige naturverdier. Å utsette Lofoten og Vesterålen for oljevirksomhet vil være å fraskrive seg et globalt ansvar for å ta vare på de unike verdiene og å fraskrive seg ansvar for klimaendringene.

 

Fornybare muligheter?
Det er riktig at verden trenger energi, men verden trenger fornybar energi. Her har alle land et ansvar, men Norge har gjennom sin store fortjeneste på klimaforurensende olje et etisk ansvar for å være i front i denne omleggingen. Her er vi dessverre ei sinke. Da Norge nettopp tilpasset seg EUs fornybarhetsdirektiv, innebar det en betydelig mersatsning på fornybar energi for Norges del. Det er flaut for et land med så store muligheter innen denne sektoren.

Norge har unike naturgitte forutsetninger for å satse på fornybar energi. Vi har vind, bølger og tidevann. Nord-Norge har til og med gjennom REC blitt store på solenergi! Norge har også et stort statlig energiselskap, en svært kompetent arbeidsstokk og betydelige økonomiske ressurser som kan brukes til forskning, utvikling og tilrettelegging for fornybar energi. Med en slik satsning kan Norge gå i bresjen for å utvikle teknologi som kan føre til ny industrialisering og nye arbeidsplasser, og vi kan endelig gjøre ære på oljepionerenes mål om at norsk oljeindustri ikke skulle gjøre oss avhengige av denne ressursen, men legge til rette for utvikling av nye næringer. Da må vi tørre å ta noen viktige grep før det er for seint.

Spørsmålet om oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen aktualiserer mange konflikter på et svært konsentrert område. I så måte synliggjør den mange av vår tids viktige valg. Det viktigste valget står om hvilke ressurser vi skal sette høyest - de fossile eller de fornybare? Svaret burde være åpenbart.